Dønnes eller Dynjarnes har - som tidligere nevnt - vært bebodd av mange stormenn og lå opprinnelig på den nordvestre side av Dønøen, nemlig der hvor den nåværende husmannsplass Brandsnes ligger. At denne nøkne odde ble valgt til byggeplass fremfor det vakre sted hvor gårdens huse nå står, hitrører rimeligvis fra at de gamle høvdinger gjerne oppslo sin bopel på nes hvorfra man hadde en vid utsikt over sjøen og fremfor alt en brukbar havn hvor forbindelsen med deres skip ikke lettelig skulle kunne avskjæres. (L. Daae). Som havn benyttet man også den nærliggende Sørøvåg. Dokumenter, datert Dønnes havn og masterberget viser at også de senere eiere har drevet jektbruk. 

    At gården en gang i tiden har stått på Brandsnes, viser de der forefundne levninger av teglsten og forkullet tømmer, likesom der også er funnet kanonkuler på tomten. Etter sagnet skulle det være Brønlund som etter den første brann i hans tid flyttet gården dit opp hvor den nå står, men dette kan ikke forholde seg så, for en etter ham i 1738 avholdt takstforretning viser at bebyggelsen måtte være foregått i en tidligere periode. Det heter nemlig her: "Storstuen tvers over gården i vest til øst, oppført ganske på nytt i den forriges sted som stod falleferdig med pannetak, 4 dobbelte vinduer med franske glasser og to høye manerlige dører i firkant, en lån på vestre side med dagligstue, fire gode vinduer, alt under ett tak, en gammel lån på nordre side - med pannestens tak - inneholdende matstue, borgstue etc. fjøs og ladebygdning, samt 8 andre hus". 

    Disse brannlevninger må altså enten være å henføre til en tidligere brann, eller også må der så langt ned som i Brønlunds tid ha stått hus dernede, hvilket rimeligvis også har vært tilfellet. for da Brandsnes ligger 1½ km. fra gården, er det rimelig at de hadde en betrodd mann dernede, for å ha tilsyn med fartøy, båter og børnskap. Det synes heller ikke rimelig at amtmann Tønder, der som tidligere berørt, var den første som etter århundreders forløp tok gården i personlig bruk skulle ville nøye seg med å bo på en så møken og værhård strand som nede på Brandsnes, så meget mere som han må ha vært særlig interessert i hagebruk, hvilket må sluttes derav at der for noen år siden kom forespørsel fra Wildvords Have­brugsskole ved København, om der var anledning til å erholde et bilde av ham til innlemmelse i en derværende portrettsamling av menn som har innlagt seg særlig fortjeneste av havebruket i Danmark og Norge.

     De ovennevnte bygninger ble senere tilbygget, sannsynligvis av Hans E. Tønder eller av obersten, så de hver især hadde en lengde av 45‑50 alen. Den såkalte dagligstubygning inneholdt dagligstue og kabi­nett på høyre side av gangen og på venstre side kjøkken med et værelse innenfor hvortil senere ble føyet en bygning inneholdende gang og matstue. 

    Storstubygningen bestod på Brønlunds tid av to værelser med mellomliggende gang. Av disse ble det ene senere benyttet til prestestue og det annet til kontor, etterat obersten i flukt med denne bygning hadde oppført en ny, inneholdende 2 storstuer med gang imellom og et mindre værelse, den såkalte håmannsstue (hovmannsstue) med utgang til en 4 alen bred portal som forente begge bygninger og dannet gjennomgang til en på sammes sydside liggende have. Borgstu­bygningen som før brannen i Brønlunds tid bestod av borgstue, gang og matstue, hvilken siste senere benyttedes til snekkerverksted, ble siden forlenget, idet der i flukt med denne ble oppført en bygning der benyttedes til fiskebod, ildhus og bryggerhus ete. Disse to bygninger var forenet med en lignende portal som på storstubygningen og dannet gjennomgang til de på nordsiden liggende uthuse. I denne bygning lå den tidligere omtalte Dønnesbrønn. På fjerde side, altså like overfor daligstubygningen stod en bygning som benyttedes til rullebod og slakterbod etc., men denne ble senere flyttet da den stengte for utsikten mot øst. I dennes sted oppførtes så to små like store hus, hvorav det ene ved enden av borgstubygningen, benyt­tedes til hønsehus og det annet ‑ portboden ved enden av storstu­bygningen til oppbevaring av jernfang etc.

     Ved hver av hovedinngangene stod pillarer på hvilke der ved høytidelige anledninger anbraktes dertil gjorte store lykter til belysning av gårdsrommet om vinteren. Gården var således bygget i dansk herregårdsstil.

     Det nåværende stenfjøs er bygget av krigsråden og var visst­nok dengang det beste og tidsmessigste fjøs i Nordland. Stenen var tatt fra Meåsen.

     Som tidligere berørt brente i 1892 de gamle ærverdige bygninger, hvorunder blant andre antikviteter også taptes de på storstusalen oppklebede gamle oljemalerier av danske konger. 

    På Tønders tid var der et saltkokeri på Dønnes, for i 1708 sees noen bønder fra Vefsn å være blitt tiltalt for under hjem­reisen fra Lofoten å ha ødelagt en saltkjele. Kokeriet ble av Brønlund atter istandsatt, men nokså snart igjen nedlagt på grunn av den mengde brensel som medgikk til innkokningen.

     At der skal ha stått et brennevins brenneri på Dønnes, er visstnok ikke tilfelle. Jeg har i alle fall aldri hørt tale om et sådent. Derimot startedes det i den første del av forrige århundre et sådant på Tjøtø, hvilket dog snart igjen ble nedlagt, da der naturligvis ikke var tilstrekkelig råmateriale til en fabrikkmulig drift. Til bestyrer for samme ble forskrevet en Schlesvig‑holstener ved navn Jürgensen (far til avdøde A. B, Jürgensen i Mosjøen), som etter brenneriets nedleggelse fikk Brodtkorbs gård Skei til beboelse. Skei (i Alstahaug) ble senere kjøpt av sakfører Haugens far, som kom heropp som praktisk lærer på landbruksskolen da den var stasjonert på Søvik.

     I en tid som vår, i hvilken alt er gått fremad med storm­skritt, turde det ha sin interesse for etterslekten å få bevart ett og annet til belysning av de forhold hvorunder man levde i den første halvdel av forrige århundre, og jeg skal derfor med­dele hva jeg herom kan erindre, idet jeg må beklage at jeg først nå, da hukommelsen er svekket, og den eldre generasjon borte, har tenkt på at dette kunne ha sin interesse for senere tider.

     Når hensees til de store våningshuse på det gamle Dønnes, må man med føie undres på hvorledes en enkelt familie skulle kunne trenge et ‑ som det synes ‑ overflødig husrom. Nå ja! Vistnok var der stort husrom,men ved siden av familiens fordring til en mer standsmessig bebyggelse, medførte datidens forhold et større krav i så henseende. I tidligere dager før dampskipene begynte å trafikkere kysten, måtte all samferdsel foregå på båt, hvorved man var avhengig av vær og vind, og lengere reiser foretokes derfor sjelden uten nødvendighet. Men kom man enn sjeldnere sammen, var gjerne besøket desto grundigere, ofte flere dager, ja til og med uken ut, og gjerne fulgte da hele familien med, så man måtte være beredt på flere gjesterom. Embetsmenn som reiste nord- eller sydover med familie på båt eller fartøy, la ofte opp på stor­gårdene, dels for uvær og dels for å hvile og for å få litt avveks­ling i den langvarige og trivielle sjøreise. Likeledes kunne også øvrigheten på sine ting‑ og øvrige forretningsreiser komme nokså mannsterke til gårds, idet sorenskriveren med sine kontorister, samt fogden og sakførerne slo seg sammen pa en båt, og måtte man mangen gang også skaffe hus til skyssen, og da gjaldt det å ha stort husrom. Sådanne besøk var en kjærkommen atspredelse i det daglige strev, og ifølge den bekjente nordlandske gjestfrihet var der ikke tale om å betale for seg selvom oppholdet kunne vare i flere dager.

    På lengere reiser bruktes gjerne husbåt. Da således oberstinne Coldevin skulle foreta en tur til Trondhjem, lot hun bygge en husbåt med to mastre og med den norske Løve i stevnen. Den samme båt ble senere omkring 1844 benyttet av mine foreldre på en tur til onkel Erik på Melbo og til onkel Jacob på Bertnes, og her var også vi børn med. Man var således dengang ikke bange for de lange båt­reiser. Denne reise var på over 50 mil. Med båtposten som utgikk fra Nordland postkontor på Offersø i Namdalen, medfulgte der ikke så sjelden reisende, og da Dønnes dengang var poståpneri, kunne man også ad den vei få fremmede og gamle Petter Post[1] var alltid en velkommen gjest - som foruten brev og aviser brakte hilsener og nyheter fra de steder han kom fra.  Den båtpost som kom - såvidt erindres hver tredje uke - reiste den alminnelige seilled, og post utenfor ruten sendtes da leilighetsvis videre fra handelssted til handelssted hvor hver tok ut hva der vedkom deres bygd. Fra Dønnes gikk posten først til Husby, derfra til Strand og så videre innover. Det førtes fortegnelse over hvert brevs adresse, så man hadde kontroll over hva der motokes og avsendtes. Først senere fikk man bipost inn til fjordene. Statens dampskip kom i 30- eller 40 årene, men gikk blott hver tredje uke og kun om sommeren, så posten om vinteren fremdeles måtte føres på båt.

     Man var således nokså avstengt fra utenverdenen og var defor Nordland og Finmarken et terra incognita, hvor mangen en der var kommet i konflikt med loven, kunne forstikke seg, likesom ogsgo de mere avsidesliggende steder tjente til forvisningssted, ja det hendte nok også at utlendinger kunne finne et skjulested heroppe. Således kom der i krigsrådens tid to reisende over fra Sverige, den ene Michal Dyhr kom til Dønnes hvor han forble i lengere tid, den annen Erik Stalin ble gift med enken etter handelsmann Petter Ellingsen på Løvø og fortsatte hennes handel. Dyhr gikk så i kompagni med ham, men dette kompaniskap ble snart hevet, og da kom Dyhr tilbake til Dønnes, hvor han forble til sin død i 1858. Det var en fin, dannet mann som var bestefar til stor hygge. Ingen uten bestefar til hvem han hadde betroet seg under taushets løfte, visste hvem han var. Man antok at han var en adelsmann der gikk under et fingert navn,og at han hadde vært med i sammensvergelsen mot Gustav den tredje. Under sitt opphold på Dønnes var han en gang en tur inn til Sverige, men kom over hals og hode tilbake igjen. Etter hans død kom der gjennom utenriksministeriet forespørsel etter ham fra slekt­ninger derover.

     Ovennevnte Stalin var rimeligvis en bror av kjøpmann i Trondhjem Petter Stalin, der måtte avlegge borgered på ny da krigen med Sverige i 1808 brøt ut.

    Om der således vel sjeldnere kom fremmede til gårds, kom de som sagt, desto mer mannsterke, så der nok kunne være bruk for flere gjesteværelser, dog ikke alene i denne henseende trengtes store husrom, men den avsondrede beliggenhet og de tungvinte forhold i det hele medførte et større tjenerhold og en rommelig bebyggelse. enn nå er tilfelle. Trengte man noe, måtte man over fjorden til Husby eller Kobberdal ‑ der satt ikke dengang handelsmenn på hvert nes. Det vesenligste av hva der trengtes til huset for året fikk man med stevnsjekten fra Bergen og fra Bjørns marked.

     På grunn av de tungvinte forhold og den større økonomi som den gang dreves, tilvirkedes mest mulig hjemme, så husiridustrien stod høyt i den tid, men dette medførte også et større tjenerhold. På Dønnes var der således som regel 4 drenge hvorav 2 hovedsagelig til sjøbruket og 7 piker foruten 1 eller 2 gamle tjenere som fikk sitt livsopphold på gården. Sjødrengene drev fiske i Lofoten. Man utrustet gjerne 2 båter, hver med 6 mann. Her skulle altså skaffes børnskap og kost for 12 mann. Garnene skulle bøtes, nye bindes, og båtene med tilbehør ettersees ‑ så alt var i komplett stand til avreisen. Man kunne ikke som nå, få masketilvirkede garn fra byene, heller ikke var der som nå, bakere i hver bygd, så kosten for de henved 3 måneder fisket varte, måtte haves med fra hjemmet. Likeså måtte sildgarnene og hva dertil hørte, være i orden til bruk om sommeren. Førenn man fikk oljeklær, måtte mannfolkene selv sy sine skinnstakker og skinnbukser til bruk under fisket, likesom ogsåsette i stand sine sjøstøvler.

     Etter hjemkomsten fra Lofoten skulle tranen kokes, og denne til­likemed rognen skaffes til Bergen med befrakterjekten. Så lengere ut på våren skulle tørrfisken hentes fra Lofoten på handelsmennenes jekter og derfra avgå til Bergen for å få tilbake husets fornødenhetsartikler av ethvert slags. 

    På disse reiser måtte gjerne en av drengene være med som " Kar" på jekten for å påse husbondens interesser, og han hadde da med en liste til kjøpmannen over hva der skulle haves med tilbake. Denne seilingskar som han kaltes, hadde da også "føringen" - fisk og tran­ fra andre og en hel del kommisjoner forøvrig å utføre, så han hadde travle dager i byen. I Bergen var alt innrettet på en hurtig ekspedisjon, så at hva enten hele stevnen kom inn på en gang - hva ofte hendte - eller litt etter litt, ble man ekspedert til van­lig tid, og stod det om, arbeidedes både natt og dag. Seilings­karene hadde en masse arbeide til håndverkerne, og måtte da alt arbeid til byens folk hvile for å tilfredsstille nordlendingen.

     I Trondhjem var det vanskelig å bli av med fiskevarene, så at, om der kom et par fartøyer dit, var markedet fullt. Trønderne var i det hele tatt ikke så imøtekommende mot nordlendingen som bergen­serne, og ekspedisjonen der gikk mer tregt, og så kom dertil at Trondhjemsfjorden var vanskeligere for råseilerne å komme inn og ut, så at ofte Bergens-jekterne kunne gjøre en hurtigere tur enn de som reiste til Trondhjem. Forresten fikk trønderne en del fisk fra Lofoten med egne fartøyer. Kjøpmennene sendte nemlig dels selv varer nordover eller forstrakk jekteskippere med varer i stedet for kontanter mot å skaffe dem saltet fisk til bake, hvilken ble tørret til klippfisk. Disse fartøyer reiste da fra havn til havn nordover og pranget ut sine varer, og hva de ikke solgte i havnene, ble de av med i Lofoten,

    Om sommeren måtte kornet føres på båt ofte lange veier for å males [2]

    Hørte man om sild, måtte drengene avsted på sildfjorden, og hvor man skulle hen, måtte båt og folk ivei, så der var nok av arbeide for sjøguttene. Man drev den tid meget på kornavling. Ifølge en over 100 år gammel avlingsbok som dessverre taptes under brannen på Dønnes, kunne man avle opptil 150 tønner korn. Dette måtte tørkes med "sloge" (pleil), og dertil medgikk en stor del av vinteren. Krigsråden fikk riktig nok arbeidet en treskemaskin, et monstrum som trengte 4 hester, men som fader lot omgjøre så den kunne gå med 2, men da drogen etterpå måtte "tines" ( befries for snarp), soldes og håndkastes, var det ikke synderlig vunnet ved den. Førenn harven kom i bruk, måtte åkeren hakkes. Veier fantes ikke utenfor gårdsveiene på Dønnes. Kjørselen foregikk på slede både vinter og sommer, og hadde man vogner, var hjulene gjort av sammennaglede planker, der etter en tids forløp tapte sin runde form forsåvidt de ikke var jernbeslått, hvilket ikke alltid var tilfelle, ja jeg har endog sett åsene av tre.

    Kreaturholdet var forholdsvis stort, så kjørne måtte hjelpe seg med halm og noe høy,og forresten, når ikke været var altfor olmt, søke sin næring nede i skog og mark, og det hendte at en og annen ku gikk seg ned i myren om vinteren, og måtte hales opp og kjøres hjem. Det var overalt knapt med stråfor, og man måtte derfor ty til tangen i fjæren. Dette var gjerne kvinnenes sak da mennene var i Lofoten om vinteren. Det var en ynk å se dem i frost og blest, så forfrosne på stranden og skjære tang, og ubegripelig var det at de ikke heller minket besetningen, enn utsette seg for dette helse-løse arbeid, men det gjaldt å holde liv i så mange kreaturer som mulig for å kunne holde desto flere på sommerhavnen. Søkte man å tale dem til rette for denne sultforing, het det som oftest: "Å mine kreaturer er både røysfør og gangfør", så det, mente de har det ingen nød med. Mennene innså ofte det gale heri,men de hadde ikke noe med fjøsstellet. Det var kvinnenes departement, og de hang så ved den gamle skikk,at de ikke lot seg rokke.

    Sauholdet var også forholdsvis stort da man trengte en mengde ull når alle slags bekledningsgjenstande skulle hjemmevirkes. Også tjenerne fikk ull som en del av deres lønn, og denne skulle også tilvirkes. Husindustrien måtte derfor drives i en ganske annen utstrekning enn nå er tilfellet hvor alt kan kjøpes og i en fart syes på maskine. Det er derfor vanskelig for oss å forstå hvorledes tiden uaktet det større tjenerhold man dengang hadde på storgårdene, kunne strekke til for alle gjøremål i et større hus under de da-værende tungvinte forhold. Men saken var for det første at de hjemmevevede tøyer var ganske annerledes solide enn det flor kvinnene nå bruker, dernest var man dengang ikke så avhengige av moten som nå er tilfellet, så at en kjole engang sydd, kunne brukes til den var utslitt, og endelig for det tredje fordi man benyttet tiden så meget bedre. Der var dengang ikke tale 8-10 timers arbeidsdag. Nei ! Opp kl. 4 og 5 om morgenen og arbeide til kl.8 aften, og selv i storgårdene var husbondsfolket oppe ved denne tid, og hvorledes skulle man ellers kunne rekke over alt, hva der var å gjøre, helst kanskje på kvinnesiden. Derfor så man ofte kvinnene når de skulle etsteds hen, gå med strikketøyet i hånden, likesom de også satt og strikket i hviletidene. De flittige hender var aldri ledige.

    På Dønnes var der som forhen berørt, 7 tjenestepiker foruten en eller to gamle tjenere som hadde sitt livsopphold på gården, og et sådant tjenerhold tiltrengtes også når husindustrien måtte drives således som tilfellet var.

    Når alt var kommet i hus om høsten, begynte rokken å surre i borg-stuen når ikke pikene hadde annet arbeid fore, og da kunne man mangen gang ikke høre mannsmål derinne. Det var ikke alene ullen som skulle spinnes, veves eller strikkes,men all den tråd som trengtes til sild-og torskegarnene ble også hjemmevirket,ja man dyrket endog lin hvorav man til dels spant en beundringsverdig fin tråd.

    Linen ble skåret med sigd, bundet sammen som alminnelig korn og derpå nedlagt i en bekk hvorunder den innvendige bløtere del av stengelen begynte å råtne. Når oppløsningen var skredet frem i en passende grad, ble det lagt opp til tørking,hvorved den halvt oppløste innvendige marg løsnet seg på det innvendige bastlag som var det som ble benyttet til tråd. Etter tørkingen måtte linstengelen bankes, bråkes og hekles for å få de ubrukelige dele skilt fra de fine lintaver,som derpå ble sammenknyttet til bunter, ferdig til spinning.

    Når kjørne skulle innsettes, begynte treskingen, og den ble drevet utover hele vinteren, såsnart der ikke forelå annet arbeid,og her måtte noen av pikene stadig være med. Så skulle potetmelet tilvirkes, hvortil medgikk 3-4tønner, samt julebryggingen foregå. Der ble gjerne brygget 1 tønne sterkøl, etpar tønner mellomdrikke og noen tonner såkalt "danserøl". Tjenerne fikk nemlig en gang i julen en dansemoro, hvortil den omboende ungdom hadde adgang, og da tiltrengtes der store kvantiteter drikke. Dessuten var der på denne tid som oftest melke-nød,da kjørne som regel var vårbære, så man måtte bruke mest mulig øl både inne og ute. Så var det flatbrødbakingen som tok en ukes tid for 6-7 kvinner vår og høst. Flatbrød bruktes nemlig i stor utstrekning, og der skulle ikke alene bakes til huset, men også det nødvendige til lofotfolket, og det var just ikke små kvantiteter der med gikk til 12 manns utrustning for en tre måneders tid. Så kom slaktningen av 6 - 7 og undertiden 8 stykker storfe og endel sauer. Herav medgikk også endel til lofotutrustningen. Lysestøpning var også en del av de stadig tilbakevendende arbeider. Før lampene kom i bruk, skulle der en masse lys til i et stort hus. og strakk ikke den talg man fikk etter slaktingen så vidt langt, så måtte man kjøpe en god del fra Ranen. I borgstuen såvel som inne på bygden måtte man for største delen nøye seg med tranlamper. (en skål med tran, anbrakt på et trestativ med en veke liggende i). Det var derfor ikke å undres over at husmennene når de så julaften møtte frem for å betale avgifter og medbrakte noen fiske som skulle være presang, satte stor pris på foruten en dram og litt skråtobakk, å få et stort julelys. Det ble nemlig til den anledning støpt endel særskilt store lys. Likeså kom også gjerne enkelte fattige med fisk til høytiden, hvilke foruten andre saker fra mors stabbur, fikk et julelys, hvilket ble mottatt med mange takksigelser til "hain far og hu mor" og gode ønsker for høytiden. Skråtobakk var forresten en nokså stor utgiftspost i husholdningen da den meget bruktes i bytte mot fisk. Når de omboende kom til gårds med "kokeri" (fisk til en middag),var det ofte med begjæring om å få tobakk som betaling, og der vanket da gjerne en dram atpå med en kringle til. Forresten fikk mangen gammel tobakkskall foruten betaling i klingende mynt, også litt skråtobakk atpå. Senere hadde man julebakingen og jule-rengjøringen nærmere mot høytiden - og vedhugging til julens behov, for tjenerne skulle ha mest mulig fri like til Hellig Tre Konger. Juleveden måtte forresten rekke utover til lofotfolkets avreise.

    Etter nytt år begynte lofotfolket å gjøre seg i stand til avreisen. Leikarene møtte opp og fikk sine kostkister, ilagt med det bestemte kvantum av ethvert slag, nemlig: mel, flatbrød, rugbrød (kaka), hjemmebakte rugkavringer, spekekjøtt, smør, ost, tobakk og en flaske brennevin. Den til fisket nødvendige "børnskap" (allslags fiskeredskap), garn, liner og øvrige til fisket nødvendige redskaper var i forveien brakt over til befrakterjekten i Husby for av samme å føres til Lofoten, da det ble for meget å ta alt med i lofotbåten. Den handelsmann med hvis jekter fiskerne sendte sine produkter til Bergen, brakte også befrakternes fiskeredskaper hen til de forskjellige vær i Lofoten hvor de drev fiske og første så senere tilbake rognen og leveren, samt hva de av børnskap ikke kunne rumme på båtene, mens derimot fisken som hengtes i fiskeværet, ble avhentet i den siste halvdel av juni. Under fisket ble befrakterjekten liggende i Lofoten og drev enten enten fiskeri eller innkjøp av fisk.

    Når så alt var ferdig til avreisen, ventet man på en noenlunne trygg dag med god bør, og etter en visstnok ofte rørende avskjed bar det da avsted på den farefulle ferd. Ingen visste om denne avskjed kunne bli en skilsmisse for livet, og når mannen som måtte ha full utrustning til den lange ferd, var reist,satt kone og barn ofte tilbake med en tom matbod og så med sorg resten av vinteren imøte.

    Før avreisen kom gjerne de nærmeste opp til gården for å si farvel til oss og be at vi måtte tenke på de som hjemme satt,og deri var visstnok innbefattet et stille sukk om forbønn for ham under hans farefulle reise.

    Etterat dampskipene var begynt å trafikkere kysten også om vinteren, opprant vel for en del lysere tider for de hjemmeværende, idet fiskerne da kunne få sendt hjem fisk og av og til også et pengebrev til sine kjære.

    På nordturen avtaltes gjerne følge med en annen båt "kammeratbåten" for å få hjelp ved båtenes oppsetting når de kom til lands. Senere - ettersom båtene ble større og tyngre og forsynt med lofting (båthus) og fortøyningene sterkere, måtte båtene legges for anker i havnene,og besetningen ble da gjerne ombord.

    Etter lofotfolkets avreise ble der en stille tid, for der var jo bare kvinner, barn og gamle "kaller" tilbake, så det ofte ikke stod til å få en skysskar om man skulle ut noen steds, og da gikk den kvinnelige industri mer uforstyrret forsåvidt ikke treskingen gjorde noen avbrytelse heri.

    Når jeg tenker på hvorledes mine søstre kunne sitte med den fineste linsøm eller annet liknende arbeid, og vi andre skrive eller lese med kun etpar talglys på bordet, synes det i våre dager utrolig hvorledes man dengang kunne hjelpe seg. Etterat de såkalte astral- og moderatørlamper var kommet i bruk, ble det visstnok i så henseende en del bedre, uaktet de just heller ikke var første klasses belysning etter nåtidens begreper.

    Uaktet den drevne husindustri vel ikke alltid var økonomisk, var den dog fremtvunget av de daværende forhold, for man var nødt til i alle retninger å være såvidt mulig selvhjulpen.

    Mennene kunne som regel selv flikke sitt skotøy, og enkelte til nød gjøre nytt. Ja, endog far, da han som ung var på sorenskriverkontor, flikket likesom de øvrige kontorister selv sitt skotøy. I snekkerstuen på Dønnes fantes ennå støvleblokker som han og brødrene hadde brukt mens de var hjemme, og der var fullt verksted med høvelbenk og dreiestoler som ble benyttet i ledige stunder.

    Med legeforholdene var det dårlig bevendt i gamle dager. I den første tredjedel av forrige århundre var der kun en lege for hele Nordland, nemlig gamle doktor Winther som om sommeren bodde på gården Skei i Alstahaug og om vinteren på Bodø. Der kunne således ikke uten i ytterste nødstilfelle være tale om å hente lege til de lengere bortliggende steder. Han kom da gjerne på husbåten og hadde fruen og hennes selskapsdame med - så man samtidig fikk gjester i huset, og da fruen var bange på s jøen, måtte det være godt vær når de skulle ut, så besøket kunne vare i flere dager. For såvidt mulig å bøte på de dårlige legeforhold, hadde han gjerne med en hel del av de alminneligste medikamenter som han utdelte i storgårdene hvor han tok inn med underretning om hvordan de skulle brukes.

    Således ble bønderne like til sognet fikk egen lege, vant til å gå til Dønnesgården etter hjelp når der manglet folk eller kreaturer noe. Forresten var det vel særlig prestene som allmuen i gamle dager henvendte seg til. De var jo opplært i København, og enkelte mentes også å ha vært i Wittenberg og der lært alle slags hemmelige kunster. Således stod gamle presten Heltzen i Hemnes i stort ry, fornemmelig for sine medisinske kunnskaper. Han var en mann med særlig interesse for naturvitenskapene, og fornemmelig hadde han lagt sin elsk på medisinen. Han hadde den tro at Herren i plantene hadde nedlagt legende kraft for alle slags sykdommer, så det kun gjaldt å finne hvilke man i de forskjellig tilfeller måtte benytte seg av. Han reiste derfor om sommeren til fjells og samlet en masse forskjellige urter som han så tørket og eksperimenterte med. Senere utgav han et vidløftig skrift hvori han beskrev de planter han hadde benyttet, angav deres botaniske navn, omtalte hvorledes han hadde tilberedt og anvendt dem, samt fremla en masse eksempler på sine kurer.

    En tjenestepike som var hos ham i mange år og fulgte ham på hans botaniske ekskursjoner og hjalp ham med tilberelsen av urtene, ble etter Heltzens død gift i Lurøy, hvor hun senere praktiserte de lærdommer hun hadde ervervet seg hos Heltzen. Hun kom i stort ry over hele Helgeland for sine heldige kurer. Hennes sønn og sønnesønn fortsatte geskjeften og lever ennå på den gamles ry som visstnok nå har tapt seg en hel del.

    Når hensees til at handelsmennene kun med stevnsjektene fikk sine vareforsyninger, var det ikke å vente at de skulle være assortert til enhver tid av året; det var derfor til sine tider nokså knapt med deres beholdninger. I eldre tider reiste fremmede handlende oppover Nordlandene til fortrengsel for den stedlige handelsstand, men da dette senere ble forbudt, ble der i stedet opprettet faste markeder som avholdtes etter hverandre, hver ukes tirsdag, onsdag og torsdag, først på Stokmarknes sankthansuken, så på Sleipnes uken etter, så på Bjørn første tirsdag i juli og til sist på Tilrem. Av disse var Stokmarknes og særlig Bjørn de største, og her foregikk en ganske betydelig omsetning, ja dette siste saes engang å ha vært landets betydeligste marked. Mange av kjøpmennene i Trondhjem sendte fartøyer full-lastet med varer oppover og hadde store boder stående på plassen, likesom også enkelte av de omboende handelsmenn drev butikkhandel der, og man kunne på markedet få alle mulige slags både grovere og finere saker. Her møtte ranværingene frem med sine båter, øskar, årer og never og Vefsnværingene med forskjellige produkter av hjemmeindustri, særlig kister,stoler, kommoder, river osv. hvilket solgtes til utfjerdingene som kom til markedet med fiskevarer og dun som ble avhendet til handelsmennene.

    Til Bjørns marked kom mange av familiene på Helgeland, og flere hadde boder stående der. mens allmuen måtte nøyes med å ligge under båten som ble trukket opp på land og hvelvet eller også "tjeld", (et telt, oppsatt av årer og overdekket med båtseilet). Markedet var en velkommen adspredelse for familiene som her kunne treffe venner og bekjente som man sjelden hadde anledning til å støte sammen med, og her kunne man få kjøpt alt mulig som man trengte og ikke trengte, både finere og grovere saker. Ikke alene husbondsfolket, men også tjenerne måtte få være med til markedet,og dette ble ofte likefrem betinget når de festet seg i tjenesten. Fra Dønnes reiste man således med en full-lastet åttring med kost, sengklær og øvrig tilbehør til de få dages opphold der. For ungdommen var det en førnøjelsestur, men for husfaren som skulle betale leken, kjøpe markedsgaver både til den inn- og utvendige husstand, kunne det vel ha sine skyggesider. Så rik anledning som der var, til å få fatt på alt mulig, unngikk man ikke at man kom hjem med mangt unyttig kram.

    Øvrigheten hadde egen tingstue med arrestlokale, og lensmannen med noen håndfaste karer påså ordenens opprettholdelse. Før tirsdag morgen var det ikke tillatt å handle. Mandagen benyttet derfor familiene til å gå omkring i butikkene og se på varene, samt avlegge visitter hos venner og bekjente; men tirsdag morgen kl. 5 forkynte vaktskuddet at nå kunne handelen begynne, og så ble der liv i leiren, og særlig første markedsdag var trengselen så stor i gaten og butikkene at man kun med største møye kunne trenge seg frem, og dette vedvarte like til vaktskuddet kl. 10 om aftenan stanset trafikken, for atter å fortsette neste dag. Men nå var svært mange som hadde gjort seg ferdig, reist i løpet av natten, så trafikken annen markedsdag var betydelig mindre, og torsdag så man kun en og annen etternøler.

    For proprietærene som hadde sine eiendommer spredt over hele Helgeland, var det ofte travle dager, idet leilendingene fra de lengere bortliggende sogn benyttet anledningen til her å få betale for sine rettigheter og avgjort øvrige forretninger med jorddrottene.

    Når unntas Stokmarknes-markedet som ble opprettet ved kongelig resolusjon av 25/1-1851, var nordlandsmarkedene en avløsning av de gamle ledingsberg og våpenting. Bjørnsmarkedet trådte således i stedet for det gamle ledingsberg for Alstahaug prestegjeld som ble holdt på Tjøtta helt ned til 1740-årene og varte i tre dager. Foruten ytelse av leding og visitasjon av bøndenes våpen ved fogden behandlet man også uoppsettelige kriminalsaker og saker som reiste seg, som folge av den store ansamling av mennesker. Der ble også drevet handel av tilreisende kremmere, særlig fra Trondhjem. Etter den tid ble Bjørn samlingsplass, og markedet her såvel som for Sleipnes og Tilrum nevnes bestemt ved kgl. res. av 28/7 - 1752.

    Foruten på markedene fikk og proprietærene sine rettigheter (bygselavgifter) på tiendebyttene om høsten, hvor samtidig også presten mottok offerskjeppen og andre ham tilkommende avgifter. Tiendebytter er nå opphørt idet prestene er kommet på fast gasje, og proprietærgodsene litt etter litt solgt. Kun i Vefsn, Hemnes og Mo består de ennå, idet landsfolket der kommer inn med hva de har å selge av fetevarer og diverse sorter trevarer, og utfjerdingene møter opp med sin sild og fisk eller for å kjøpe båter eller tinge "leikarer" til lofotfisket.

    Tiendebyttene her har imidlertid under de nåværende forbedrede kommunikasjoner og forandrede forhold forøvrig tapt sin tidligere betydning.

    Sammenligner man datidens forhold med nåtidens, så er det på alle områder så store forandringer at den som ikke har levet i den tid, vanskelig kan forstå hvorledes man dengang kunne greie seg. Liten eller ingen skipsfart utenom de alminnelige stevner, ingen dampskip, dårlig postgang, lite post og av aviser: noen få,små blad, ingen veier, båten eneste befordringsmiddel ute på kysten, dårlige legeforhold, ingen maskiner til lette for arbeidet, de redskaper man hadde, var ubekvemme. I stedet for de nå brukelige spader bruktes trereker (treskufler) med eller uten jernskoning (jernkant) og de såkalte jamtspader (?). I stedet for gjødselgrep hadde man tregafler med jernskoning(?). Sleder bruktes i stedet for vogner,og hadde man sådanne, var hjulene helt av tre og åsen (akslingen) likeså. Alt var såre primitivt, men når man ikke kjente noe bedre, savnet man det heller ikke.

    Lønningene var små den gang. En pike fikk 20 kr. for året og hos bøndene ikke så meget engang. Men så fikk de noen marker ull (l kg) eller en sau i for. Ullen fikk de selv spinne og veve, likesom de også selv sydde sine klær med litt veiledning hvor det trengtes. Dessuten fikk de også 1/4 hud lær (Læret ble i regelen hjemmebarket.) eller et par sko, samt marked- og julegave. Forresten bruktes meget treklumper og lugger både av menn og kvinner, og om sommeren gikk man meget barbent, så bruken av skotøy var innskrenket til det minst mulige. Gårdsguttene fikk inntil 100 kr. i lønn,samt en del ull og lær, samt markeds- og julegave. Det var ikke tale om å bruke annet enn hjemmevirkede saker.

    Uaktet disse små lønningene kunne dog en sparsommelig gutt eller pike legge seg litt til beste.

    Bakerier fantes ikke. De få handelsmenn (i Dønnes kun to) hadde bare fornødenhetartikler, og markedet var således det eneste sted hvor der var anledning til å bruke penger til unytte.

    Fiskeriene kastet den gang mer av seg enn nå. Vel var prisene mindre, men så var også utrustningen så ulike billigere og ikke det rov og ran på fiskehavet som for tiden er så alminnelig. Fisken ble opphengt til tørking i Lofoten og senere med tranen og rognen sendt til Bergen, hvorfra man fikk tilbake hva man trengte av fornødenhetsartikler, så fiskerne hadde få kontanter mellom hendene, mens de nå selger alt i Lofoten. Der var heller ikke den anledning til å bruke penger som for tiden, da der vrimler av tilreisende handlere, gjøglere etc. som spekulerer i folks fortjeneste, og nordlendingen er dessverre lett å lokke. Er fortjenesten rikelig, ruller kronene lett, mens familien mangen gang sitter hjemme og sulter og må ty til "kassa".

    I gamle dager var der ingen fattigkasse. Man var dengang mer nøysom, mer sparsommelig og arbeidsom, og i det hele tatt mer tilfreds enn nå for tiden, man lærte seg mer til å være selvhjulpen, og var den trang til stede, var hjelpsomheten større. De da rådende patriarkalske forhold resulterte i mer lydighet mot foreldre og foresatte og mer samhold i hjemmene.

    Når guttene kom over konfirmasjonsalderen, var de med sin far på fiske eller forsåvidt han ikke trengte dem hjemme, tok de ut som tjenere og fikk en andel i fiskefortjenesten, som - når fiskeriene slo til - kunne kaste ikke så lite av seg. Når de da hadde lagt seg noe til beste, var det tiden til å feste bo og nedsette seg som husmenn eller strandsitter eller bygsle seg en gård.

    Nåtidens bedre skolegang i forbindelse med den nyere tidsånd, den større bevegelse blant folket og samkvem med utenverdenen har brakt de gamle mer patriarkalske forhold til å forsvinne. Barna følte at de stod over foreldrene i viten, de var vokset dem over hodet. Den korporlige refselse i skolen var blitt forbudt. Oppdragelsen ble slappere, og foreldrene formådde ikke å håndheve den tidligere respekt, og barna ble ofte foreldrenes herrer i stedet for omvendt, så det onde i barnet fikk lov til å utvikle seg, og med aktelsen svant også kjærligheten til foreldrene, så at barna, så snart de var konfirmert mangen gang gav foreldrene en god dag og forlot hjemmet selvom de aldri så meget trengtes der, ja endog lot de gamle lide nød uten å forsøke å hjelpe dem.

    I forbindelse hermed rinner meg i hu en liten episode fra mine besteforeldres tid som gamle onkel Jacob fortalte. Formodentlig leste bestefar bordbønnen høyt - med hver stående bak sin stol, og da måtte alle være til stede. Men en gang kom far som da var voksen, for sent inn, men alle ble stående og vente på ham. Bestefar så bare på ham uten å si et ord, men det var nok til at han senere passet seg for ikke å være til stede i rett tid. Der stod respekt av husfaren uaktet han ikke gikk for å være noen streng mann. Som en skjærende motsetning hertil fra den nyere tids oppdragelse eller rettere mangel på oppdragelse har jeg vært vitne til at en mor som bad gutten sin å gjøre noe for henne har fått det svar: "Nei æ ork ikje. Det kan du gjære sjøl"

Noter:

[2] Ved enden av Dyen, en lang gressmyrstrekning som jeg senere oppdyrket , stod i sin tid en liten bekkekvern, som fikk sin drivkraft ved oppdemming av den gjennom myren løpende bekk som oppfanget størsteparten av vannet fra gården og fjellet.Her kunne man, når man passet sitt snitt om høsten, få malt noen tønner korn, men dog sjelden tilstrekkelig til husets behov. Det var et tålmodighetsarbeid å sitte dernede, og måtte man gjerne bringe en gammel "kal" dertil som ikke dudde til stort annet. tilbake

Efterskrift:

Denne beretning er et afsnit i godsejer Hans Coldevins "røde skrivebok". I den viste udgave er beretningen transskriberet til et mere moderne norsk af Hans Coldevins søn, Axel Coldevin. Jeg har scannet, OCR-behandlet og korrekturlæst.

Se også: