Fortidens mangel på kommunikasjoner bevirket at de forskjellige bygder var langt mer avskåret fra samkvem med utenverdenen og folkets interesser derfor også mer bundet til bygden enn nå er tilfelle, og de da rådende patriarkalske forhold gjorde at tjenerne oftest årevis slo seg til ro på samme sted, og når tjenerne på Dønnes giftet seg, fikk de gjerne et bosted i nærheten enten som leilendinger eller husmenn, og derved ble deres interesse konsentrert om Dønnesgården og dens beboere. Når så deres barn vokste til, kom også de ofte i tjeneste på gården. Jeg hadde således en gårdsdreng hvis mor, bestemor og oldemor hadde tjent på Dønnes, og hvorav sistnevnte forble der til sin død. Selv som gammel måtte hun få lov til å vaske på storstusalen, det fornemste gjesteværelse med de danske konger på veggen. Det var et hedersverv hun satte megen pris på, og da sang hun gjerne så det runget i veggene. 1)

Mange andre gamle tjenere var det også som fikk sitt livsopphold på gården. Mine besteforeldre etterlot seg således en husjomfru som levet like ned i 1850-årene. Hun var i mange år døv og meget mistenksom og overtroisk og var mangen gang plagsom for mor, men ikke sjelden til moro for oss barn. Fars første gårdsdreng tjente på gården hele sin tid og døde der som gammel mann.

Biskop Bang, der som kjent var født på gården Sigerstad i Dønnes, sier i sin nekrolog over far: "Med herskapet på Dønnes beskjeftigte bøndene seg meget og hadde bedre rede på dets slektsforhold enn på sine egne, og alle syntes det var en tort der liksom gikk ut over dem at Isach Coldevins bror som gikk den studerende vei, ikke kunne oppnå å bli prest, men "kun doktor" som de uttrykte seg. Han valgte nemlig medisinen."

Alle visste at der på Dønnes var en mengde gamle bøker og dokumenter. Det var nok mer enn en gang at man seg imellom diskuterte det uløselige spørsmål hva der vel kunne stå i dem alle, men man var enig om at mange dype hemmeligheter her lå skjulte.

Blant bønderne i omegnen var Dønnes i eldre tider sentret for hele deres åndelige liv. De gamle visste å fortelle sagn om de tider da gården lå nede på den nåværende husmannsplass Brandsnes. Således fortelles det at det langt opp i tiden hadde bodd på Dønnes -eller det nåværende Brandsnes - hvor dengang gården lå - en enke som het Thora som var meget rik og som hadde flere fartøyer. Da et av disse kom hjem, og hun fra bryggen fikk øye på samme utenfor Asvær, kastet hun sin ring på sjøen med de ord: "Det er likeså umulig at jeg kan bli fattig som at denne ring kan gjenfinnes." Ringen fantes imidlertid kort efter i en fisk på hennes bord. Skipet gikk under på Åsværfjorden med mann og mus, og kort etter brente husene med de deri værende rikdommer, så hun stod igjen, blottet for alt. Bare en nylig ankommet klokke til Dønneskirken ble reddet. Av sorg og gremmelse over de lidte tap ble hun sinnssyk og druknet en tid etter i den gjennom Bryggevika løpende bekk som etter henne fikk navnet Thorabekken. 2)

Om kirken og Dønnesbrønnen hvilken siste vel på grunn av sin dybde av bygdens folk ansåes for et kjempeverk, fortelles følgende sagn:

Langt opp i tiden var der tre søstre som ble enige om å utføre et storverk hver på en natt. Den første skulle bygge Dønneskirken, den annen grave Dønnesbrønnen og den tredje bygge en bro over Skipfjorden. De to eldste klarte å utføre sitt arbeid, men den yngste ikke sitt. For solen rant før hun ble ferdig, men ennå kan man ved Storfjære sjø bortenfor Hov se levninger av broen en del umåtelig store stener ute pa Marbakken. Denne stendynge kalles den dag idag Hovsbrua. (Se Nordl. Trompet No.l. 1893 hvor sagnet er meddelt av brødrene Klæboe som har hørt det av en gammel kone - Lava Amundsdatter, som i sin ungdom hadde tjent på Dønnes i mange år).

I samme nummer av ovennevnte blad anføres etter samme kilde om den første Coldevins komme til Dønnes følgende sagn: I gamle dager var der engang sør i landet noen stjernekikkere som slett ikke kunne finne en stjerne, den kom rent vekk for dem. De stirret og de kikket og reiste stykke for stykke nordover for å se om de kunne finne den, men borte var den og borte ble den - liketil de kom til Dønnesfjellet. Da fant de den med en eneste gang. De ble da liggende på Dønnes en stund. Han som var formann for laget, var Isach Coldevin, og da han fikk se Mariane Tønder - datteren på Dønnes - hvor pen og vakker hun var, da forstod han at her var den rette stjerne, og at det var et fingerpek fra den som "høger sedd" at stjernen nettopp skulle finnes på Dønnesfjellet. Han fridde derfor straks til jomfruen, fikk ja, og således ble de gift. Således gikk det til at "gamelobersten" kom til Dønnes.

Det sies å ha stått et kloster på Dønnes, og man har også nedenfor den såkalte storstubygningen likesom også på nordre side av den opp til gården førende allé, funnet grunnmure som viser at her virkelig har stått huse, men professor L. Daae antar at det er lite rimelig at det er levninger av et kloster. Derimot antar han at det sannsynligvis har vært et "hospitium" for pilegrimer som valfartet til Sankt Olafs Brønn i Nidaros.

Noter:

1) Nærmere om disse forhold kan man lese i biskop Anton Chr. Bangs: "Erindringer" trykt i Gyldendalske Boghandel, Nordisk forlag 1909. På side 61 og følgende sider er nedenstående hentet:
"Hver sommer var der skoleeksamen. Vi samledes på Dønnes herregård hvor sognepresten bodde når han forrettet i anneksets kirke og ble så innkalte til presten i små partier. Den desverre senere nedbrente herregård bestod av tre fløye, østfløyen med rom for arbeidsfolkene, nordfløyen med bekvemmeligheter for her­skapet og vestfløyen som inneholdt storstue og gjesteværelser. Midt gjennom denne fløy gikk det en gang på hvis ene side "Preste­stuen" lå, mens en dør på den motsatte side førte inn til den så­kalte "Homandstue" hvor kontoristene hadde hatt sin bolig i den tid da Dønnes var amtmannsgård. Dengang hadde visstnok Peder Brønlund brukt den senere såkalte "Prestestue" til kontor. Jeg antar at dette var grunnen til at der på veggen ved siden av døren som fra gangen førte inn til rommet,var malt en soldat i full mundering der liksom stod på vakt og presenterte gevær. Det er ikke til å beskrive hvorledes denne figur fylte oss med nesten skjelvende respekt idet vi samlet oss utenfor døren til presten og ventet på vår tur til å bli kalt inn. Og det minnes jeg ennå levende  hvor dypt jeg ble grepet da jeg første gang kom inn i prestestuen sammen med mitt parti og fikk se den lange rekke av oldenburgske kongeportretter som hang rundt veggene og som med sine allongeparykker og øvrige atrige atributter så så forferdelig ærefryktsinngydende ut. Jeg har senere nytt den ære å bli stedt til audiens både hos konger og keisere og andre av verdens stormenn, men aldri har jeg følt meg så høytidelig stemt som i det øyeblikk da jeg for første gang var kommet innenfor døren til prestestuen på Dønnes og nesten fjetret stod der og kastet blikket rundt om­kring meg. Mitt liv har vært fylt av mangehånde motsetninger. Både som prest og professor har jeg senere besøkt min venn godseier Hans Coldevin på Dønnes og sovet i prestestuen uten at Olden­burgerne har gjort noesomhelst inntrykk på meg." Tilbake

2) meddelt av Husmann Johan Olaus Hansen, Sørø. Se også Nordl. Trompet No. l. for 1893, likesom det også finnes anført i Skillingsmagasinet for 1885, meddelt av biskop A.C. Bang. Tilbake

Efterskrift:

Denne beretning er et afsnit i godsejer Hans Coldevins "røde skrivebok". I den viste udgave er beretningen transskriberet til et mere moderne norsk af Hans Coldevins søn, Axel Coldevin. Jeg har scannet, OCR-behandlet og korrekturlæst.

Se også: