Dønnes, fordum Dynjarnes (et nes hvor havdønningene går på) ligger på den nordlige del av Dønøen og har visstnok fra oldtiden vært bopel for mektige menn som forstod å gjøre sin innflytelse gjeldende i vid omkrets.

    Her på Dønnes var det uten tvil at den i Hellig Olavs historie (1015 - 1030) omtalte Grankel, bodde. Han kaltes visstnok bonde, men hadde i sin ungdom vært en stor idrettsmann og reist meget på vikingtog. Sønnen Asmund Grankelson overgikk sin far i legemsstyrke og idretter, og det sies at han nest etter kongene Håkon Adelsten og Olav Trygvason var den gjeveste mann i landet heri og kunne likesom de sistnevnte gå utenbords på årene, mens man rodde. I ung alder bla han opptatt i Olav den Helliges hird, og omkring år 1026 kongelig sysselmann over det nordlige Hålogaland (svarende til de nåværende Salten, Lofoten, Vesterålen og Senja distrikter).

    Til Grankels gård Dønnes lå allerede dengang en hel del utøyer og øyvær, hvorav gården Eid hadde en betydelig inntekt. Disse øyer hadde den havesyke Hårek av Tjøtta kastet sine øyne på, og mens Asmund Grankelson var fraværende i kongens hird, benyttet Hårek anledningen til årlig å oppsamle hva der falt av egg, dun og veidefang (jakt etter kobbe) etc. Da så Asmund var utnevnt til kongelig embetsmann og således hadde bedre anledning til å passe sin fars gård, forbød han Hårek å komme til disse utøyer. Men hertil bemerket Hårek: "Du Asmund måtte dog holde måte med din myndighet om du enn synes du er en stor mann nå og har kongen i ryggen, og det kan vel trenges hvis det skulle lykkes deg å tyne oss høvdinger og plyndre oss som hittil har holdt våre likemenn stangen - enn si sådanne som deg som verken i ætt eller byrd er våre likemenn".

    "Mangen en har nok fått føle din herskesyke, og derfor sitter nå mange skakk og skrall for din skyld, Hårek, men det skal ikke nytte deg å fortsette med slik krenkelse av lov og rett", svarte Asmund og drog sin vei.

    Som herav fremgår betraktet Hårek som hadde kongeblod i sine årer, verken Grankel eller hans sønn Asmund tross hans verdighet som kongelig embetsmann for annet enn bønder, hvem han fullstendig overså.

    Våren etter, 1027, sendte Hårek 20 mann på en skute hen til de omtvistede øyer med befaling at de skulle oppsamle hva de kunne overkomme av egg og dun m.m. De var også rett heldige og fikk nesten full last i skuten. Men ganske uventet kom Asmund Grankelson over dem med 30 mann og befalte dem å avlevere hva de hadde samlet da øyene hørte til hans gård. Da nå ikke Håreks menn med det gode etterkom oppfordringen, ble de angrepet av Asmund og hans folk, som prylet dem dyktig, jaget endel på sjøen og fratok dem derpå hva de hadde samlet, så Håreks folk måtte reise hjem med tom skute.

    Det sies ikke hvilke disse øyer og utøyer var, men uten tvil må det ha vært Åsvær, (som er matrikulert under Dønnes), Vannve og kanskje hele øyrekken like til Indreholmen; for hine tiders kakser og stormenn behøvde stort albuerom.

    Da Håreks menn fortalte ham hvorledes det var gått, bemerket Hårek bare: "Der skjer nå mangt og meget som er nytt og uhørt, det har aldri hendt før at mine folk har fått juling". Men denne tort bestemte han seg til å hevne. Året etter, 1028, mens Asmund var i embetsanliggender hos kongen, utrustet Hårek en tyvesesser under foregivende av å ville reise til Nidaros; men en aften gikk han ombord med 80 av sine huskarle. Han tok veien nordover og rodde hele natten og kom utpå morgensiden til Grankels gård og stakk ild på gården, hvorved Grankel og de som var der, omkom.

    Som ventelig beklaget Asmund Grankelson seg over denne udåd, men på grunn av det spente forhold mellom kongen og landets stormenn, kunne Hårek ikke foreløbig trekkes til ansvar for denne niddingsdåd.

    Asmund lot - som rimelig var - gården atter oppbygge. Siden ble han kong Magnus den Godes betrodde mann og fant som sådan anledning til å drepe Hårek, som hadde innfunnet seg i Nidaros 1040 for å gjøre kongen sin oppvartning. Dette drap drog etter eg mange blodige feider mellom de mektige Håreksønner og Asmund Grankelson som visstnok trakk det korteste strå. Han omtales ikke etter 1050.

    Med full sikkerhet trer ikke Dønnes gård frem i historien før omkring 1200 eller ca. 170 år etter de ovenfor omtalte begivenheter. Gården eiedes da med tilliggende jordegods av stormannen Paul Wågaskalm som allerede før 1219 var sysselmann over Alstahaug syssel, (svarende til det nåværende Søndre Helgelands Fogderi og en del av Nordre Helgeland) Herøya halvfylke og hørte etter navnet å dømme muligens hjemme i Vågan i Lofoten hvor han hadde betydelige eiendommer. År 1219 ble han utnevnt til lendermann og deltok med kong Håkon i krigen mot Ribungerne ved Tønsberg og Oslo 1219 og 20, i 1223 i det store rettsmøte i Bergen hvor kong Håkons rett til Norges krone ble anerkjent. I 1224 var han til stede i Vågan sammen med Skule jarl hvor hans søstersønn Arne Harjadal ble myrdet av Skules menn, hvilket nær hadde avstedkommet en blodig feide med Skule. Senere tilhørte han Skules parti og døde i 1245.

    Sønnen Nikolaus Pålsen som hadde gård og eiendommer i Nidaros, var derimot kong Håkons mann, og ble benyttet flere gange som sendemann til utlandet, blant annet til Fredrik Barbarossa av Tyskland. Han døde allerede i 1240, altså før sin far.

    Dennes sønn Anders Nikolaisen arvet rimeligvis Dønnes gård og gods. Om ham kan berettes at han deltok i det store krigstog til Skotland 1263, likesom han var en av de norske forhandlere ved fredsslutningen med Skottland 1266. Senere foretok han en reise til Det Hellige Land, men døde underveis i 1273.

    Etter hans død synes Dønnes gård og gods å være kommet i de mektige Bjarkø-Gidske herrers eie, enten nå dette var skjedd ved giftermål, kjøp eller på annen måte, vites ikke, men nok er det, at gården ved år 1300 var i denne mektige ætts besittelse. Erling Vidkunson, ridder og herre til Stavrein som eide Tjøtta og Tilrem, hadde arvet gården etter sin far, Vidkun Bjarkø, død 1/5-1302, og på grunn herav er det visstnok at Erlings farbror, Bjarne Erlingsen Bjarkø i sitt testamente av 25/1- 1309 gav og skjenket Dynjarnes kirke på Helgeland gården Vitting (i Buksnes i Lofoten) og 2 mark brent sølv. Fra Erling Vidkunson er visstnok Dønnes gård og gods ved datteren Ingeborgs giftermål med Sigurd Hafthorsøn som foruten andre store jordegodskomplekser eide Bjarkø og Gidske, kommet i denne herres besittelse i 1354, og fra ham til hans datter som var gift med riksdrost Sigurd Jonson, og fra denne gikk Dønnes gård over til sønnen, den rike junker Hans Sigurdsson, den siste av Haftorsønnenes slekt som eide Gidske med en hopen jordegods i Romsdalen og på Sunnmøre samt Bjarkø gård og gods m.m.

    Ved skifte etter ham - han døde i sin beste ungdom uten livsarvinger 11/9-1490 - tilfalt Dønnes gård med alle "lutter og lunder, item det dertil liggende jordegods" og dertil store eiendommer i Surendal, Edøy, Senja og Øvergård i Bjarkøy. Hans slektninger Ingrid og Sigrid Erlingsdøtre eide dertil utstrakte besittelser sønnen - og vestenfjells, hvilke dels var dem tilfalt med Arild Kane, en sønn av Gaute Kane, herre til Strøm, nå Kanestrand på Nordmøre, fikk således som gave etter sin slektning, betydelige eiendommer på Lister. Arald Kane ble imidlertid slått ihjel av bønder på Nordmøre. Arven delte da søstrene mellom seg således at Ingerd beholdt Dønnes gård og gods på Helgeland. Ved denne tid er rimeligvis også Møndenes blitt forent med Dønnes. Fruene Ingerd og Sigrid tilhørte den såkalte Losna-ætt som på en dobbelt måte var beslektet med Haftorsønnene. Sigrid som var gift med Bo Fleming, hadde en datter ved navn Margrethe.

    Fru Ingerd hadde ingen barn og hadde bestemt at hennes søsterdatters sønn Otto Holgersen Rosenkrands skulle arve henne. Otto Rosenkrands døde imidlertid av pest i Holsten 1525. Nå stakk fru Inger Ottesdatter Rømer til Østråt og hennes svigersønn Vincens Lunge hodene sammen og fant ut at fru Inger Ottesdatter var likeså berettiget til arven etter den gamle fru Ingerd som de Rosenkrandsers barn. I den hensikt satte de seg i besittelse av hennes eiendommer ennå mens hun levde. I en skrivelse til erkebiskop Olaf Engelbrektson i begynnelsen av året 1526 beklager fru Ingerd seg over at man har satt seg i besittelse av hennes gods, både det hun selv eiet, og det hun hadde i pant og ber erkebiskopen hjelpe seg. "Det var en dårlig takk for de tjenester jeg har ytet Østeråtfruen og hennes frender da de var i nød", føyer hun til. Fru Ingerd Erlingsdatter var død 10/8-1526 da der ble uttatt stevning av hennes arvinger mot fru Inger til Østeråt og svigersønn V. Lunge. Ved herredsdom i Oslo, avsagt 4/8- 1529 ble Otto Rosenkrands's barn kjent arveberettiget til det meste av hennes gods i Nordlandene. Den ene av disse, Erik Ottesen Rosenkrands utløste da sine medarvinger, og Dønnes gård og gods med Møndenes herregård kom nå i hans eie omkring år 1540.

    Som følge av eiernes stadige fravær hadde de forvalter eller foged på Dønnes gård. I årene 1570-80 var således Claus Jugendweld ombudsmann her. Han synes å ha vært en slem herremann som behandlet bøndene med stor vilkårlighet og jog dem uten videre fra deres bygslede gårder. Således fordrev han en Jon Kleppe som i sin tid hadde bygslet halve Slapøen hvorved han led stor skade på gods og fe. Og mens den fornærmede var nede i Oslo, for å søke sin rett, lot forvalteren sin gårdskarl bryte inn i hans huse, hvor de blant annet borttok 7 våg råskjær og dernest festet gården bort til en annen. Ved herredsdom i Trondhjem 11/9-1578 ble innstevnte (C. J.) som verken møtte eller lot møte, dømt til å erstatte saksøkeren hva han var fratatt, å la ham få hans bygslede gård tilbake, samt utrede ham hans kosthold etter Norges lov.

    Erik Ottesen Rosenkrands, bekjent for sin resolutte opptreden under Syvårskrigen, var i lang tid lensherre på Bergenhus og var litt etter litt kommet i besittelse av en mengde jordeiendommer omkring i landet. Etter hans død 1575 tilfalt Dønnes gård med Mindenes datteren Anna Rosenkrands (død 16l8), gift med Frants Rantzow etter hvem gården og godset gikk over til sønnen Henrik Rantzow, Herre til Schøneweide og Danmarks rikes råd. Han fikk "kongl. allernådigste brev og patent" på gårdens friheter og rettigheter i 1639. Ved skjøte, datert København 4/1-1651 overdro han Dønnes gård og gods med alle herligheter og rettigheter til Nordlandenes lensherre Preben von Ahnen 1). Om ham kan nevnes at han var før i Pommern (i Niederhoft), og arvet etter sin farbror, Claus von Ahnen, betydelige eiendommer sønnenfjells i hvilken anledning han kom til Norge. Etter å ha innehatt forskjellige stillinger sydpå og vist seg som en brukbar mann, ble han i 1646 overdradd bestyrelsen av Salten, Lofoten, Vesterålen, Andenes, Senja og Tromsø len, og fikk seg anvist kronens eiendom bodøgård til bopel. Det kan nevnes at han under krigen mot Sverige i 1658 med 80 saltværinger drog opp igjennom Saltdalen - hvis øverste del etter ham skal ha fått navn av Junkerdalen - inn i Sverige, hvor han ødela det på grensen liggende Nasa sølvverk og medtok blant annet en altertavle som han satte opp i Dønneskirken, og på hvilken han anbrakte et treskjold hvorpå var utskåret bokstavene P. A.

    Han måtte imidlertid hodekuls tilbake igjen da krigen var avsluttet, hvorom han - på grunn av den tids sene postgang - hadde vært uvitende, og tok da veien nedigjennom Ranen. Han var en av de dyktigste lensherrer Nordland har hatt. I 1661 ble han amtmann i Nordlandene (det nåværende Nordlands og Tromsø amt) i 1669 i Bratsberg og døde på Bratsberg gård i 1675 . Han må imidlertid være begravet i Trondhjem hvor hans gravsted finnes kloss ved Domkirkemuren på østre side på tvers av Sodemanns gravsted. 2)

    I Nordland gikk det rykte at han flyktet over til Holland for ikke å komme i uleilighet i anledning et streiftog inn i Sverige. Dette var således ikke tilfelle. Før krigens utbrudd hadde han vært nede i København for personlig å konferere med styrelsen om de foranstaltninger han skulle iverksette innen sitt len. Nasa sølvverk ansåes av de danske makthavere for å være av stor betydning, og dets ødeleggelse formentes å ville tilføye Sverige følelig skade. Preben von Ahnen var med på å gå opp grensene mot Nordlands amt da Trondhjems len ble avstått til Sverige 1658. Dønnes gård bebodde han altså ikke, men lot den som sine formenn bestyre ved en forvalter. De til godset hørende og nærmest boende bønder utførte - etter datidens skikk - hoveriarbeid til hovedgården.

    Han forpaktet gården bort til Nils Bertelsen Lintzow og etter dennes død 1653 til president i Trondhjem Lorents Frandsen Bruun som var gift med Lintzows enke Folken Hermersdatter .

    Etter Frandsens død ble enken gift med Peder Christoffersen Tønder f. 8/9-1641, sønn av toller og foged på Nordmøre Christoffer Nilsen Tønder (d. 31/10 - 1656) i Lillefosen). Peder Tønders hustru Folken Hermersdatter døde i 1684. I Domkirkens regnskapsbok står 19/12 1684 at hun ble nedsatt i kirkens søndre kapell. For jorden og alle klokker ble betalt 22 rdl. Tønder ble "kongl Majestet kommisjons kommisarius" i anledning ordningen av forholdet mellom de bergenske og trondhjemske kremmere som reiste fra Nordlandene med handel. Tønder sammen med P.P. Falck, Helgeland fikk gjennomført den bestemmelse at disse reisende kremmere skulle handle fra fast utsalgssted i de 8 måneder av året de hadde lov å drive sin forretning - og ikke som tidligere farte om fra gård til gård. Forøvrig var befalingen om at de skulle holde utsalgsbod på sine respektive "leier" (handelsplasser) av meget eldre dato, men ikke synderlig efterlevet.

    Ved skjøte, datert København 28/9-1670 kjøpte Tønder gården og godset av Preben von Ahnen, og ifølge Christian den 5.tes brev av 10/2-1679 skulle han nyte, bruke og beholde det med adelig frihet, og noen år etter fikk han kongl. bevilgning til ved testamente å disponere over sitt gods. Tønder skulle først ha studert teologi ved Københavns universitet, oppholdt seg derpå 3 år i Frankrike, hjemkommen derfra i 1670 ble han kongl. komissarius i Trondhjem, og 20/4 - 1677 toller dersteds,Etter å være blitt øverflødig som sådan og forgjeves å ha søkt om å bli viselagmann der, for hvilket embete han bød 500 rdlr, ble han i 1691 amtmann i Nordlandene. Herom heter det i en samtidig opptegnelse: Anno 1691 forpaktet noen i Bergen tollen i 'Trondhjem og over hele lenet, derfor ble alle tollere og betjente kasserte etterdi forpakterne selv holdt folk, men kommisarius Tønder tapte intet, han ble amtmann i Norlandene.

    Amtmann Tønder bosatte seg på Dønnes gård, som nå etter århundrers forløp atter ble tatt i personlig bruk av sin eiermann. Godset utgjorde en samlet skyld av 201 våg l bismerpund fiskes leie. Tønder eide også Hernes i Bodin og Gautviken i Leka med de disse gårder tilliggende gods, men begge disse må han ha solgt, da de ikke senere finnes omtalt. Tønder døde på Dønnes 1/6- 1694 og ble bisatt i det ved kirken stående gravkapell. Da han var barnløs, gikk gården og godset ifølge testamente av 14.de (19.de) januar 1684 - som stamhus over til hans brorsønner. Imidlertid skulle deres mor, magister Ole Christoffersen Tønders enke, Maren Jørgensdatter Schieldrup besitte eiendommene forsåvidt hun forble enke. Hun fikk eiendommene 21/3-1695 og døde 25/5 - 1701, hvoretter Dønnes og Møndenes med tilliggende gods ifølge testamentet, gikk over til hennes yngste sønn Reinholt Fredrik Tønder. I tiden fra amtmannens død 1694 til 1703 ble godset bestyrt eller forpaktet av Augustinus Olsen, f. 1660 (sønn av Lødingprosten Ole Augustinussen). Han hadde i 14 år - fra 1680 - 1694 tjent amtmann Tønder og ble 1695 gift med en av arvtagerne, nemlig Reinholts søster Christiane Charlotte Tønder. Han bosatte seg på gården Vannve i Herøy og døde 1738 (1734). De hadde 12 barn av hvilke de fleste antok navnet Tønder. En ætling av ham var den flerårige stortingsmann, kirkesanger Augustinussen i Nesna.

    I 1701 var det 11 mannspersoner på Dønnes gård foruten 5 husmannsfamilier, - på søndre Langø var 5 husmenn - på nordre Langø 2 og i Åsvær 6 husmenn.

    I 1704 overtok Reinholt Tønder (f. 1681) arven etter sin farbror, men på reisen fra Trondhjem omkom han med flere av sitt følge på Alstenfjorden til stor sorg for hans festemø, Dorthea Krog og hans øvrige pårørende. Dikteren Markus Volkvarts har i den anledning forfattet et sørgedikt ("sjælens Luth"). Om denne tildragelse heter det på et sted: "Anno 1704, den 27.de oktober tildrog seg en sørgelig hendelse i Nordland, at amtmann Schieldrop som reiste med R.F.Tønder, eier av Dønnes gård kullseilet. Amtmannen selv kom på hvelvet og ble berget av fiskere, mens Tønder med 6 andre ble" Han var forlovet med biskop Petter Krogs datter.

    Broren, Arnoldus Tønder (f. 1670 overtok nå gården og godset. Han ble 1/9 - 1705 gift i Trondhjem med Maria Anna Emahus, datter av oberstløytnant Emahus, men døde allerede 11/8-1711, etterlatende seg enke med fem små barn. Hans bo ble behandlet (16/10-1713 - 17/10-1715) av en dertil utnevnt skiftekommisjon, bestående av amtmann Ove Schieldrop og borgermester Rasmus Lundgård i Trondhjem.

    Boets samlede jordegods bestod da foruten Dønnes med Åsvær, Nordre og Søndre Langø og Moholmen av skyld 17 våg, 12 pund, taksert til 853 rdlr. av tilsammen 202 våg 16 pund fiskes leie, taksert til 8408 rdlr. - 26.905 kr. Innkomsten av godset var året 1712 ialt 207 rdlr. Tienden av Åsvær for vinteren 1712 var 230 våg rundfisk til verdi 133 rdlr.82 sk. 70 våg råskjær verd 35 rdlr. og 30 våg lange verd 22 rdlr. 48 sk. Av bøker forefantes 20 stykker til verdi 21 rdlr., et stort speil i forgylt ramme 10 rdlr. Av malerier nevnes: Magister Ole Tønders contrafey, verd 3 rdlr. 64 sk. Amtmann Tønders contrafey 12 rdlr.74 sk., kong Christians ditto 3 rdlr. Kreaturbesetningen var dengang 3 hester, 47 kjør, 20 sauer, 20 gjeter. Blant boets inntekter var også utestående leiermålsbøter 48 rdlr. Augustinus., Olsen, Vannve skyldte ifølge obligasjon 255 rdlr., Joh. Chr. Høysaker, byfogd i Trondhjem 133 rdlr., Hans Klæboe, Saura 8 rdlr. Dertil kom bokgjeld 695 rdlr. Boets samlede midler utgjorde 11.454 rdlr.

    Av fordringhavere i boet kan nevnes:

    Enken fikk seg utlagt 1348 rdlr = 4313,50 kr. og Dønnes gård med underliggende husmannsplasser, 59 våg fiskes leie, jordegods og det meste løsøre. Sønnene Ole og Hans Emahus Tønder samt datteren Dorthea fikk sin arv utlagt dels i penger dels i jordgods.

    Enken ble senere (1714) gift med auditør Peder Brønlund, sønn av foged Brønlund på Fosen, en bror av Anders Pedersen Brønlund, sogneprest til Dverberg i Vesterålen.

    Brønlund innløste etterhånden den del av jordgodset som under skiftet var blitt utlagt til kreditorene, samt det meste av det hans stebarn hadde fått i arv. I hans tid ble gården herjet av to ildebranner, første gang 1/5- 1720 (1718) og annen gang 5/2-1722. Herom meldes i Helgelands tingbok, da fogden i anledning konsumpsjonsskatten gjorde forespørsel til tingallmuen ang. Kongl. May.'ts overauditør Peder Brønlund. . . Allmuen beklager hjertelig denne smukke manns ulykkelige hendelse med illebranner igjen, sist i året 1721. I sitt ekteskap med Marie Anna Emahus hadde han 7 barn, 3 sønner og 4 døtre. Hun døde 16/8-1721, og han giftet seg igjen med Anna Rebekka Angell, f.1704, d. 17/12-1793, datter av lagmann Petter Angell på Torget. Men dette ekteskap var barnløst. Han døde i 1738.

    Blant boets forskjellige eiendeler nevnes 36 forskjellige bøker, samt sølvtøy til verdi 500 rdlr. Av malerier: Kong Christian den 5.te og dronningen, verd 2 rdlr., Jacob Brønlund og hustru, verd 2 rdlr., samt andre skilderier, verd 90 sk. Det samlede jordegods, Dønnes iberegnet, utgjorde 211 våg 2 bismerpund, og den samlede formue var 12441 rdlr. og gjelden 7019 rdlr. 94 sk .

    Den nærmest arveberettigede var Ole Arnoldussen Tønder, men da han noen år forut var død (1728) i Dublin, idet han, som det heter, "var destineret å gå til Ostindien", trådte hans yngre bror Hans Emahus Tønder i hans sted. Han var født 1710 (1711) og ble 11/10 1730 gift med Else Marie Greve f. 10/5 1705, d. 28/7 1761, datter av kofardikaptein Rolf Greve. Han arvet brorens jordgods og innløste etterhånden hva hans søsken ennå satt inne med. Deres eneste barn Marie Anna Emahus Tønder ble 17/10/ 1751 gift med daværende løytnant, senere kaptein og oberstløytnant Isach Jørgen Coldevin, som således etter svigermorens død ble eier av Dønnes. Han skulle som oppmålingssjef være kommet til Dønnes hvor han altså stiftet bekjentskap med husets datter. "Gammel Obersten" var en meget virksom og energisk mann. Navnlig skal han ha gjort seg bekjent som en for de tider og forhold dyktig arkitekt, og flere av de omliggende kirker skal dels være oppbygd således Træna kirke og dels restaurert under hans auspisier, likesom han også har tilbygget og forskjønnet de av Brønlund etter brannen oppførte bygninger. Han var en militær på sin hals. I gangen som førte inn til hans kontor stod malt i legemsstørrelse en soldat med presentert gevær. På en i 1761 avholdt auksjon etter Petter Dass kjøpte han Tjøtta gård med tilliggende gods, i alt 174 våg, men dette gods tillikemed flere gårder ble senere solgt til Hans Morten Sommer som bodde på Mo. Men da Sommer etter sin utnevnelse til assessor i høyesterett flyttet til København, ble hans eiendommer i 1775 solgt ved flere auksjoner på hvilke da obersten kjøpte noen få tilbake, hvoriblant gården Mo i Ranen (Mo ble unntatt ved første salg). Etter hans død 13/12-1793 beholdt enken gården og godset inntil sønnen Hans Emahus Tønder Coldevin i 1801 overtok samme, Han var i sin tid ansatt ved ministeriet i København. Endel år hadde han vært bosatt på gården Mo. Denne gård tillikemed Nord-Ranens rydninger var blitt ham tilhjemlet ved skjøte av 29/12 1787. Han bar tittel av krigsråd, hvilken tittel han som eier av en viss del jordgods etter de tiders påbud var nødt til å kjøpe seg. Der skulle jo på enhver måte skaffes mynt til kongens kasse, som statskassen dengang kaltes. Han var født 31/12 1754 og ble 13/11 l801 gift med Sophie Mortine Leganger f. 20/8 1779, datter av prost Leganger til Rødø, som, etter å ha søkt avskjed, flyttet til Dønnes, hvor han døde 27/3-1815.

    Krigsråden var som godseier likesom sine formenn sikt- og sakefalls berettiget, d.v.s. han hadde rett og plikt til å påtale de forbrytelser som forøvedes på hans gods, og hadde dom over de skyldige, hvilken rett opphevedes ved kriminalloven av 1845. Likesom obersten påtok han seg bygging eller reparasjoner av kirker, således synes Trænens kirke å være oppført av ham, idet hans navnetrekk står anbrakt i portalen over oppgangen til koret. Han forbedret gården atskillig og bygde det nåværende stenfjøs der dengang visstnok var det første i sitt slag i Nordland. Etter Krafts topografiske beskrivelse skulle gården med den tids foringsmåte fø 3 - 4 hester, 30 - 40 storfe og 50 får. Den hadde et brennevinsbrenneri dar var opprettet etter 1816 og var nedlagt før 1835. Krigsråden døde 6/6-1835 og hustruen 17/3 1838.

    I 1833 overtok den eldste sønn Isach Jørgen Coldevin (f. 27/8 1802) gården og godset. Han ble 20/8 samme år gift med Anne Cathrine Bech Walnum (f. 14/4 1803), datter av gods- Jonas Greger Walnum på gården Nord-Herøy og hustru Else Marie Meyer Hersleb. Før han overtok gården, var han en tid på kontor hos sorenskriver Rist som bodde på gården Bertnes i Bodin. Her ervervet han seg de juridiske kunnskaper som senere kom både ham selv og hans leilendinger til gode, idet disse ved inntredende tvistigheter alltid henvendte seg til ham i stedet for å gå til sakføreren. Han foretok en mengde utskiftninger på sine gårder og var i det hele tatt en en mann som nøt folkets ubetingede tillit. Han døde 29/1-1885. I en nekrolog over ham, skrevet av biskop Bang i "Budstikken" for 1885 nr.94 heter det således: "Det merkeligste ved denne mann var det patriarkalske forhold der hersket mellom ham og hans bønder. Det er en av mine tidligste barndomsminner hvorledes to av våre naboer ble uenige, jeg husker ikke hvorom. Å føre prosess falt ingen av dem inn; begge to gikk i fredelighet til Coldevin på Dønnes for av ham å få vite hvem av dem der hadde rett. Det fikk de da av ham straks beskjed om, og begge kom hjem som venner og vel forlikte. Således var det bestandig. Jeg erindrer ikke at en eneste prosess der i omegnen av mitt hjem ble ført mellom Coldevins bønder. De henvendte seg under tvistigheter alltid til sin landdrott, og det falt ingen inn at der overhodet eksisterte andre rettsinstanser eller at noen annen bedre kunne si hvem der hadde rett. Dette kunne selvfølgelig bare opprettholdes derved at Coldevin i all sin ferd viste seg som den på hvis ord man ubetinget kunne stole, på hvis rettskaffenhet der ikke var et fnugg å utsette, og på hvis hederlige sinnelag alle kunne tro. Det var derfor ikke blott rett, men også hjelp man søkte hos "hain far på Dønnes". Det var kun i en eneste omstendighet alle visste det aldri nyttet å søke hjelp på Dønnes, og det var under formangelen om våren. Coldevin kjempet all sin tid mot den gjengse sulteforing blant bøndene. Derfor var han døv når man tross hans råd hadde stelt seg dårlig".

    Av sitt jordgods hadde Coldevin in ikke store inntekter, og disse forringedes ytterligere ved de stedse stigende skatter. Dette uaktet ville han ikke selge sine eiendommer og særlig ikke sine skoggårder, da han resonnerte som så at ble skogene rasert, kunne ikke hans leilendinger i øydistriktene få ved og tømmer til husbruk og hans leilendinger i skogdistriktene ikke materialer til båtbygging ".

    Videre sier Bang: "Gamle Coldevin opplevde frembruddet av en ny tid. At han ikke forstod den, likeså lite som den forstod ham, er en selvfølge. Og dog såvidt forstod den nye tid ham at den bøyde seg i ærbødighet for hans ærverdige skikkelse. Man måtte innrømme ham rett til å være hva han alltid hadde vært: En høvding, en patriark, en far. Det viste seg også ved hans bortgang at da alle som en både følte hva man hadde tapt i ham og på mange måter la dette for dagen. Få menn har også bedre fortjent å hedres i sin grav enn han. Og med ham er et stykke av vårt lands kulturhistorie gått til graven. Under de vidtrekkende og dyptgående endringer i det sosiale liv som har funnet sted i vårt land i den siste menneskealder, er de gamle patriarkalske forhold en saga blott. Godseier Coldevin på Dønnes var måskje den siste i vårt fedreland, der forstod å holde disse ved like fordi han både hadde vilje og evne til å benytte dem til velsignelse for sine undergivne og til glede for seg selv".

    Hans enke oppnådde den høye alder av nær 95 år, idet hun døde 26/12 1897 stille og rolig i troen på ham som hun her hadde lært å elske. Hun hadde den store sorg på sine alderdomsdager å se sitt kjære ærverdige hjem hvor nun hadde levd og virket i nær 6o år, gå opp i luer, idet gårdens våningshuse brente 22/10 1892. Gammel, blind og syk som hun dengang var, måtte hun føres over fjorden på båt til sin datter i Husby som var gift med godseier Anders Christensen. Her var kort før ved hans mors død en bygning blitt ledig, hvilken da stiltes til hennes disposisjon.

    I anledning hennes død skrev Morgenbladet: "Fru Coldevin var en hjertensgod, from kvinne som i stillhet utøvet en storartet hjelpsomhet og godgjørenhet. Mangt et velfylt spann og mangen velpakket kurv gikk ut av hennes kjøkken og stabbur i den lange årrekke hun satt som mor på Dønnes. Rikt var det pund som var lagt i hennes hånd,og hun forvaltet det i sannhet som den gode og tro tjener".

    Et varig minne har hun satt seg ved opprettelsen av barnehjemmet i Brønnøy, hvortil hun gav støtet idet hun skjenket en jordeiendom, hvor hjemmet nå er stasjonert.3)

    Budskapet om fru Coldevins bortgang vil visselig bli mottatt med deltakelse i vide kretser, og mange er de som i takknemlige hjerter velsigner hennes Minne".

    Med hensyn til Brønnøy barnehjem var det egentlig gårdene Utland i Hemnes som hun skjenket til dette bruk, men da disse av hjemmets oppretter, emissær Schulstad fantes mindre hensiktsmessig beliggende, ble de makeskiftet med gårdene Lille Reinfjord i Brønnøy hvilke ved skifte etter Isach Coldevin, var tilfalt sønnen godseier Jørgen Coldevin som dengang bodde på gården Milde i Fana. En vesentlig grunn til at hjemmet ble lagt i Brønnøy, var at da Schulstad under sin virken for saken kom dit, vaktes der straks en levende interesse for samme, idet folket under hans oppbyggelsesmøter ikke alene ofret penger, men også kovet å yte ham all den hjelp de formådde om han kunne få lagt hjemmet der. Denne uventede interesse anså han som et fingerpek fra Herren, og det viste seg også være noe mer enn bare fromme ord, ti da han endelig var kommet så langt at han turte gå til oppførelse av husene, hjalp folket til med frembringelse av sten til grunnmuren, ilandbringelse og oppkjøring av bygningen etc., likesom de også senere hjalp til i slåtten, skjenket matvarer og andre fornødenhetsartikler til hjemmet. Riktignok har denne interesse i mindre grad allikevel holdt seg vedlike til den dag i dag. I anledning fru Coldevins død forfattet prost I.O Kielland, formann i barnehjemmets bestyrelse et dikt fra barna, sålydende

    Familiens jordgods ble delt mellom arvingene og etterhånden solgt. De gamle leilendingsforhold passet ikke for nutiden, var upopulære og kunne ikke bestå under de nåværende stigende skattebyrder.

    Den eldste sønn Hans Johan Emahus Tønder Coldevin overtok gården i 1870 etter høsten forut å være blitt gift med Marie Danholm Wulf, datter av skips- og varemegler Johan Wulf i Kristiansund og Hustru Antonette, født Brun.

Noter:

1) Preben von Ahnen kom til Norge sammen med noen andre adelsmenn i Kristian den f jerdes tid og innehadde først en offiserspost i armeen, deltok i krigen mot Sverige i 1643-45. Var med i det heldige innfall i Jemtland i 1658. tilbake

2) Gravstenen på Domkirkegården markerer nok graven til Iver von Ahnen som var stiftamtmann i Trondhjem. Han var sønn av Preben von Ahnen. A.C. tilbake

3) Gaven bestod egentlig i to gårder i Straumbygda i Hemnes. Disse ble makeskiftet med gården Reinfjord i Brønnøy. Barnehjemmet her siktet opprinnelig bare på samebarn,men rammen ble siden utvidet. Da omsorgen for foreldreløse barn etterhvert ble bedre, ble eiendommen omgjort til gitt til en kristelig ungdomsskole. tilbake

Efterskrift

Se også: